Da bestemmelsen om vold i nære relasjoner i straffeloven § 219 (dagens § 282) opprinnelig ble vedtatt, omfattet ordlyden bare ektefeller, barn eller andre i vedkommendes husstand, men ikke samboere slik som i dag. Det fremgikk av forarbeidene, jf. Ot.prp. nr. 113 (2004–2005) punkt 4.1, at samboere var likestilt med ektefeller under henvisning til straffeloven § 5 tredje ledd. I Rt-2011-469 kom Høyesterett imidlertid til at til tross for lovgivers klare intensjon om at samboere var likestilt med ektefeller, omfattet ikke straffeloven § 219 krenkelser mot tidligere samboere.
På denne bakgrunn ble straffeloven (1902) § 219 endret ved lov av 24. juni 2011 for å klargjøre at samboere nyter det samme vernet som ektefeller.
Samboer
Begrepet «samboer» er ikke nærmere definert i lovteksten. Begrepet ble omtalt slik i forarbeidene til lovendringen, jf. Prop.105 L (2010–2011) punkt 6.1:
Med «samboer» meines to personar som lever saman i eit ekteskapsliknande forhold. Par som aldri har budd saman, er ikkje omfatta. Framlegget omfattar både noverande og tidlegare sambuarar, så det er ikkje naudsynt å avgjere om partane for tida bur saman, så lenge det er klart at dei har gjort det tidlegare.
Ekteskapslignende forhold
Om begrepet «ekteskapslignende forhold» fremgår følgende av forarbeidene til bestemmelsen i straffeloven § 9 siste ledd (tidligere straffeloven § 5 tredje ledd), jf. Ot.prp. nr. 8 (1998– 1999) punkt 22.2:
Når uttrykket ekteskapslignende benyttes, er det for å gjøre det klart at det er tale om noe mer enn et hvilket som helst samboerskap. Det må foretas en individuell vurdering. Sentrale momenter vil være forholdets stabilitet og varighet. At samboerskapet er formalisert gjennom en samlivsavtale, vil på den annen side ikke være avgjørende, med mindre det er snakk om et registrert partnerskap. Videre vil det være et vesentlig moment om samboerparet har felles barn. Andre momenter, som hvilken økonomisk binding det er mellom partene, kan være aktuelle. Avgjørelsen av om samboerskapet skal likestilles med ekteskap i strafferettslig forstand, må treffes skjønnsmessig ut fra en helhetsvurdering.
I noens husstand
I tillegg til tidligere samboere rammes også de som har vært i «noens husstand», jf. straffeloven § 282 bokstav d. I Ot.prp. nr. 113 (2004–2005) side 46 er følgende uttalt om husstandsbegrepet:
«Begrepet husstand skal forstås på samme måte som i straffeloven § 260. Vurderingstemaet er om man bor sammen og har felles husholdning, jf. Rt-1973-442. Etter dette alternativet vil venner som bor sammen i et husstandsfellesskap, være omfattet.»
Høyesterett uttalte i Rt-2011-1412 at husstandsbegrepet etter mishandlingsbestemmelsen er ment å være forholdsvis vidtrekkende, og at det må foretas en totalvurdering av bofellesskapet mellom partene, hvor også varigheten av bofellesskapet og den nærmere relasjonen partene imellom kan ha vekt, jf. avsnitt 16. I avsnitt 17 har Høyesterett, under henvisning til lagmannsrettens vurdering, konkludert med at det rettslige vurderingstemaet blir slik:
«Vurderingstemaet er om man bor sammen og har felles husholdning. Hvorvidt man hører til husstanden vil bl.a. avhenge av den nærmere tilknytning mellom dem og hvorledes de praktiske og økonomiske spørsmål som oppstår er ordnet, samt hvor lenge ordningen er tenkt å vare, jf. Rt-1968-646.«